I mange aviser har det de siste årene dukket opp en ny type intervjuer, med faste spørsmål, der et av disse spørsmålene er varianter over Hvem ville du aller helst spist middag med? eller Inviter hvem du vil til middag!

Jeg har flere ganger tenkt, at skulle det falle i mitt lodd å bli stilt det samme spørsmålet engang, og valget kunne falle på en historisk person, da måtte det bli Amalie Skram.

Nå er jeg slett ikke sikker på at det ville blitt et udelt harmonisk måltid, for rapporter om Amalies temperament, og slik vi kan lese de skarpeste av hennes uttalelser i brevform, tyder på at det kunne vært en meget krevendetête-à-tête. Noe forsøk på å legge an på henne, kom neppe på tale. Slik sett tror jeg nok jeg ville foretrukket den modne Amalie, på slutten av sitt livsløp, med et helt livs erfaring å øse av, i en koselig dansk kro et sted like utenfor København, fjernt fra byens larm og vrimmel, men likevel slik at vi kunne se sjøen – for at det skulle falle oss naturlig å snakke om Bergen.

Innledningsvis ville hun nok vært litt reservert, sett litt avmålt på meg over den markerte neseryggen, og mon tro om hun ikke, litt forfengelig, diskret hadde lirket frem et par lesebriller for å studere menyen? Hun ville lyttet til de skarrende r'ene mine, som gir henne minnelser om hennes barndoms by, og langsomt, men sikkert ville hun tødd opp – håper jeg – som snøen en vårdag i mars, der hjemme.

Hun er elegant kledd, i burgunderfarget spaserdrakt med hvit bluse under. Rundt halsen har hun et blått tørkle, holdt sammen med en liten brosje, og i hver av øreflippene en hvit perle. Det mørke håret er spettet med grått, og i de mørkebrune øynene kan du skimte et bunnløst dyp av temmet angst. Hun er fremdeles en vakker kvinne, men over munnen er det et bittert drag, og blikket gjenspeiler noe av det hun har vært gjennom de siste årene, nerveproblemene, innleggelsen på Kommunehospitalet i København, deretter innestengt mot sin vilje på St. Hans hospital, sinnsykehuset utenfor Roskilde, bruddet med Skram og slitet med å få ferdig det siste bindet i syklusen om Hellemyrsfolket.

Hun tar av seg brillene, bretter dem sammen og legger dem i etuiet, som hun så stikker ned i håndvesken. Hun har bestemt seg, og hun spør ikke hva jeg vil ha. – Sender hun en tanke til Oline og Sjur Gabriel når hun bestiller sild til forrett? Er det minnene om hennes barndoms bergenske sursteker, som får henne til å velge oksestek med spisskål? Og til dessert, en fromasj av sherry og fløte, av det slaget de trakterte gjestene med, dengang hun var til ball på Damsgaard, hos bestevenninnen Drude Janson?

Jeg følger høflig hennes valg, også når det gjelder vin: gewürsttraminer til forretten, en fyldig bordeaux til hovedretten og søt portvin til fromasjen. Hun nipper varsomt til drikkevarene, som en reverens til den rollen alkoholen har spilt i hennes forfatterskap. Hun er robust i sitt attakk på silden, som nok er av helt annen kvalitet enn den dietten av "sidl og pote" de holdt seg til på "Hedlemyrna". Oksesteken skjærer hun i små biter, før hun stikker dem i munnen, men når hun kommer til fromasjen, da er det som om ansiktet hennes fylles av sødme, som om hun med ett ble overrumplet av et lykkelig minne, så altfor fjernt, dessverre, og kanskje er det ikke engang fra Bergen, men fra Santiago, Sidney eller Konstantinopel, fra reisene med Müller. De bitre trekkene mykner, og baklengs gjennom tiden kjenner jeg henne igjen, kjuajenten Malla, fra Nordnes i Bergen.

Jeg ser henne for meg, gutteaktig og spenstig, med det mørke håret i flette på ryggen, det smale ansiktet livlig og bestemt på samme tid. Hun er på vei hjem fra skolen, Holck og Irgens' pikeskole helt ute i Dreggen, med bøkene i en lerretspose under armen for at de ikke skulle bli våte når det regnet, men hun bruker alltid lang tid på veien, inn Øvregaten, forbi Nikolaikirkealmenningen, tvers over Torget og deretter gjennom Strandgaten utover mot Nordnes. Det er så mye å se på! Fanabøndene på sine hestekjerrer, kipekjerringene på hjemvei, krokete i ryggen etter altfor tunge bører, strilene som ennå har de siste fiskene å bli kvitt nede ved Triangelbryggen, kjellermennene foran de mørke bondehandlene sine i Strandgaten, de kondisjonerte kvinnene i sine staselige kysekapper, herrene med spaserstokker med runde messinghåndtak det skinner av i solen, gateguttene i opptog bak en original. Ja, kanskje først og fremst det! Opp gjennom de trange smauene mellom Strandgaten og Markeveien, på vei til skjenkestuen i Potthollet, ser hun Småfylla og Tippe Tue med et haleheng av oppkjeftige unger etter seg, ja, en og annen voksen er nok også med i laget. "Å jødes, å jødes! Kom og føll me'! Tippe Tue og Småfylla ska' i Påttholle' og selle skjørte' hinnes for brennevin!" roper de, og Amalie følger etter, med et innvendig gys: Tenk om det hadde vært hennes familie som... Tenk om hun hadde vært i familie med... Hva om Småfylla hadde vært hennes – bestemor?! – Så kommer hun altfor sent til middag denne dagen også og får sin daglige dose kjeft av moren fordi hun ikke passer tiden og kan hjelpe med å passe småsøsknene eller lage i stand maten: "Og eg, me' mine hudesløse hender etter vasken. Men no får du værsgo' ta av bor'e."

Senere, fraktet med båt til Damsgaard, der lyset fra faklene viser veien til juleballet hos Jansons, blir hun, "Silkestrilen sin datter", uten helt å vite det, ballets dronning, og i en vals er det en ung offiser som holder henne fast i armene, lener seg så tungt frem mot henne at hun kjenner den søte punsjduften fra munnen hans idet han sier, henrykt over sin egen originalitet: "Når De blir voksen, blir De forferdelig vakker. – Ja, De er vakker nu også, men senere, ikke sant?"

Men senere, ikke sant? Men senere, ikke sant? Mange år etterpå synger det som et forlorent refreng i henne: Men senere, ikke sant? For "senere", det blir alltid noe annet; "senere" blir aldri slik man drømte at det skulle bli, dengang, i ungdommens dager.

Barndom og ungdom. De første årene, i Apotekersmugets mørke, trange juv, med sidevegger evig fuktet av regn, som selv ikke sommerens spredte solstråler formådde å tørke opp; så fjerne at hun knapt nok minnes dem. Deretter oppveksten i Cort Piils smug, ved Klosteret, ikke langt fra Tippe Tues stamsted, madam Salvesens skjenkestue på Nyalmenningen. I smugene her, og på knausene opp mot Klosterhaugen, var hun fremst i barneleken, herset og regjerte, uten å ane, selvsagt, at mindre enn hundre år senere, 19. oktober 1949, skulle en stor forsamling mennesker samles akkurat der, i sørhellingen av Klosterhaugen, for i Det nyttige Selskabs navn å avduke en staue av henne, Amalie Alver, best kjent under etternavnet Skram. Heller ikke jeg ante noe om det, enda det var fødselsdagen min. Men så var jeg heller ikke mer enn to år gammel den dagen, og det var ennå langt frem til min middag med Amalie.

Men våre veier krysses på en måte der, for aller første gang, i barndomsleken på Nordnes. I forhold til århundret var vi jevngamle, hun født i '46, jeg i '47, og kanskje var ikke barndomsleken i 1950-årene så forskjellig fra den på 1850-tallet. Bergen, derimot, var ganske annerledes. Der det var knauser og trehus i hennes barndom, var det nybygde boligblokker og branntomter etter krigen i min. Hennes kveldsforlystelser i oppveksten kunne være å snike seg opp på loftet med Ludvig, broren, og lese Dickens og Dumas, og riktignok leste jeg både Dickens og Dumas, jeg også, men vi hadde radioen i tillegg, Frendeløs av Hector Malot i lørdagsbarnetimen og "Godaften, mitt navn er Cox" gjennom veggen fra stuen, der de voksne satt og lyttet til kriminalhørespill. Gjennom hennes barndoms bygater rullet hestekjerrene og en og annen kalesjedekket karjol; rundt min oppveksts gatehjørner kom trikker, busser og biler. Seilskutenes tid var omme; ved kaiene lå Den norske Amerikalinjens store atlanterhavsskip og Bergenske Damskipsselskaps Englandsbåter med tre hvite striper på de svarte skorsteinene. Bondehandlene var borte; nå gikk de tilreisende i Grand Magasin i stedet.

Hadde hun løpt opp på Klosterhaugen og sett seg rundt, ville hun oppdaget at Fløien var beplantet med trær, og at noen hadde anlagt en kabelbane til toppen. Der stølsveiene opp dit gikk i hennes tid, snirkler det seg turveier hundre år senere. Damsgaard hovedgård er fredet, et åsted for kammerkonserter og kultiverte kåserier, og på Klosteret står det, ville hun sett, en statue av henne selv.

Maja Refsums Amalie Skram-statue er en av de beste skulpturene i Bergen. Stolt og vakker står hun høyreist og skuer utover sin barndoms by, "dansk borger – dansk forfatter", i en retning som får regn og vind til å fukte ansiktet hennes så snart det blåser "sønnavind og vatn". Når du ser henne fra siden, mot husrekken langs Klosterhaugen, legger du merke til hvordan vinden tar tak i kjolekappen hennes og får den til å lette. Hun presser kappen inn til brystet med den ene armen mens hun holder skjørtet med den andre, som om hun er på vei ut på trappen en solskinnsdag i april med litt for kald blest rundt hushjørnene. – Men hvilken Amalie er det? Ikke den lille, som løp etter Småfylla og Tippe Tue gjennom bygatene. Ikke den unge, "Silkestrilen sin datter" og ballets dronning, billedskjønn som på konfirmasjonsfotografiet fra 1863; ikke den unge, nygifte fra 1864, der hun sitter med et underlig kuet ansiktsuttrykk, i synlige lenker under Müllers tunge neve. Men heller ikke den bitre, modne kvinnen jeg deler dette danske middagsmåltidet med. – Nei, det er den evige, tidløse Amalie Skram, med røtter for alltid i den bergenske grunn, forfatterinnen av verket om Hellemyrsfolket, av Forraadt og Paa St. Jørgen, av kortere og lengre fortellinger, av skuespill, artikler og brev; den Amalie Skram vi aldri blir ferdig med; hun er det som står der, på Klosteret, irrgrønn og bestandig, manet frem og holdt fast av en annen kunstnerinne.

Gjennom hele min barndom på Nordnes passerte jeg Amalie Skram-statuen flere ganger i uken, til og fra kino, danseskole eller hva det nå måtte være som lokket oss inn til de sentrale bydelene. I mine foreldres bokhyller stod bøkene om Hellemyrsfolket, og jeg husker at jeg spurte min far hvem detvar; jo, det var noen mennesker som kom der ute fra, svarte han og pekte mot Helleneset. Jeg så dem for meg der ute, en slags steinalderfamilie, fant jeg ut, bosatt under en heller; og jeg skulle bli atten før jeg første gang tok en av bøkene ned fra hyllen og begynte å lese. Fra da av var jeg solgt. Fra da av var jeg hennes, for alltid.

Så direkte sier jeg det ikke til henne, nå når praten er begynt å gå litt livligere over middagsbordet. Men vi har mye å snakke om: livet og litteraturen, sykdom og død, ensomhet og alkoholisme. – Vi blir enige om at når alt kommer til alt, og vi skal være ærlige, så har vi ikke så mye til overs for Bjørnson, noen av oss; mens Ibsen, derimot, han var det noe ved, surpompen. Hamsun var en oppblåst blære som aldri levde helt opp til de løftene hans ungdomsverker gav, og når jeg forteller henne om min egen tid, begynner hun faktisk å dra på smilebåndet. Som alltid når to forfattere møtes, i all vennskapelighet, samles vi om en ting: De eneste det egentlig er verdt å lese, de eneste av virkelig betydning, det er... Nåja, vi nevner ikke navn, bare smiler litt skjelmsk til hverandre over desserten. At de begge kommer fra Bergen, er da ikke vår feil, hm?

Hun vil høre nytt fra Bergen, og hun ser vantro på meg når jeg forteller om biltrafikken forbi Bryggen, det nye motorveikrysset på Nygårdstangen og broene til Askøy, Sotra og Nordhordland. – En bro til Alversund! – der hennes barndoms somre fant sted, og der hun ute i robåt i den strenge strømmen kunne anrope de passerende på forskjellig vis, alt etter humør og lune: "Yndige, deilige stril! å deilige stril, kom og hjelp meg!" eller "Uff, vemmelige tosk, motbydelige søndfjordsstril!" – En bro?!

Og der er mer å undre seg over: et akvarium på Nordnespynten ("levende fisk, i bur?"), jernbane over fjellet ("Huff, disse togene," grøsser hun, "de går meg så altfor fort, de gir meg angst!"), katamaraner til Stavanger og Sogn ("katama-hva for noget?"), teaterbygning fra 1909 ("Åh, enn om de kunne spille Agnete der!" – "Men det har de allerede gjort, flere ganger...") og et rådhus fra 1970-tallet, fjorten etasjer høyt ("Så de måtte bygge seg et åttende fjell," kommenterer hun sarkastisk). Om hundre år er allting glemt, heter det, men ikke desto mindre tar det ganske lang tid å berette om det. Ved kaffen vender vi tilbake til hovedsakene: livet og litteraturen. Når jeg forteller henne om hvordan vi dramatiserte "Hellemyrsfolket" til en teaterforestilling på åtte og en halv times spilletid, blir hun stille. "På teateret?" sier hun og ser undrende på meg. "Sjur Gabriel og Oline? Sivert og Petra?" – Jeg nikker; det er felles kjente, bekjente av oss begge. For våre veier har krysset hverandre flere ganger enn gjennom vår barndom på Nordnes. Det går nesten an å si at vi har hatt et forhold til hverandre, mest aktivt fra min side, jeg innrømmer det, hun mer som en tilfeldig tilskuer, men likevel ikke uskyldig, absolutt ikke uskyldig. Et, bokstavelig talt, litterært forhold, på tvers av tiden og uavhengig av sjanger. Vi hever våre siste glass for det – og tømmer dem til bunns.

Ute har det mørknet, det går mot kveld her i vårt litteraturhistoriske ingenmannsland, i det limbo der levende og døde litterater møtes, tidløst og ukontrollerbart, men alltid ved skumringstid. Amalie skal tilbake til århundreskiftets København, jeg til mitt eget fin-de-siècle, til byen østenfor sol og sønnenfor Hedlemyrna.

Servitøren kommer med regningen, og hun insisterer på å betale sin egen del. Jeg protesterer ikke. Hun er ikke en kvinne av det slaget man diskuterer med. Jeg følger henne ut til den ventende karjolen, som skal føre henne trygt tilbake til København og Klasensgade 11, der arbeidet med Mennesker– eller kan det være Afkoms afkom? – nå opptar all hennes tid. Vi tar hverandre pent i hendene og hilser høflig farvel. Jeg blir stående og se etter karjolen, før den blir borte i Strandvejens landeveismørke.

Takk for skiftet, Amalie. Hver gledesstund du fikk på jord, skal alle føres inn i regnskapsboken. Ingen kjenner dagen, før alt er betalt. Det vet hun noe om, Amalie. Det har hun latt Sjur Gabriel og Sivert, Severin og Fie erfare for oss.

The rest is silence, sier jeg til meg selv, idet jeg passerer Kronborg på veien nordover. Stillhet, litteratur – og en statue på Klosteret.

Gunnar Staalesen

(På trykk i Amalie, Silkestrilen sin datter, red. Elisabeth Aasen, Amalie Skram selskapets årbok, Pax Forlag, 1996.)