Det var ingen oddsbombe akkurat at Henrik Færevåg benyttet all sin tilmålte spalteplass i BA sist søndag til en bredside mot mitt innlegg om Bybanen i forrige uke. Som vanlig skjøt han høyt over mål. I et forsøk på å ta mannen i stedet for ballen, vanlig norsk debatteknikk, ender han opp med å sparke seg selv i foten.

Jeg kan forsikre Henrik Færevåg at det er meg revnende likegyldig hvor han bor eller hva han måtte ha av årsinntekt i 2001. Jeg ville vært langt mer interessert i å lytte til motargumentene hans. Men der har han ingen, illustrerende nok. I stedet dekker han seg under formuleringen om at "det blir mer interessant å se hvorfor han sier det han sier, heller enn å bruke mye tid på hva han sier". Deretter legger han frem en merkelig konspirasjonsteori, der jeg i selskap med Gunn Vivian Eide, Tom Skauge, Erling Gjelsvik og andre Færevåg ikke tåler trynet på, "tilhører en liten eksklusiv gruppe som har kuppet den korrekte måten å tenke på i denne byen, og de har voldt stor skade". Hadde det enda vært så vel! Men dessverre, selv regner jeg meg ikke som stort mer enn en aldri så liten røst som roper i betongørkenen, når noen vil legge ytterligere stein til den byrden det moderne Bergen er belemret med.

Dessuten er han historieløs når han utnevner en tidligere Venstrepolitiker til Bybanens "mor". Skulle noen ha æren av den tittelen, riktignok av motsatt kjønn, må det bli den nå avdøde NKP-politikeren Bjørn Gullachsen, en av de mest fremsynte miljøpolitikerne denne byen har hatt. Allerede på sekstitallet advarte Gullachsen mot utviklingen. På syttitallet stod han i fremste rekke i kampen for en bybane i Bergen. At datidens øvrige bypolitikere sviktet, er en tragedie byen må leve med, fremdeles. Hadde vi hatt en bybane i dag etter de planene som ble lagt frem på slutten av sekstitallet, ville Bergens miljøprofil sett helt annerledes ut, og vår andel av daglige brukere av kollektivtrafikk ligget på det nivået den skulle ha gjort – og engang var. Nå må vi sette vår lit til at våre dagers toppolitikere er mer visjonære og i stand til å tenke litt lenger fremover enn til det valget som ligger fjorten dager frem i tid.

Det finnes en farlig tendens i våre dagers politiske liv, og det er den sammensmeltningen av populisme og liberalisme som blant andre Færevåg gjør seg til talsmann for. Problemet er at denne formen for halvideologi rett og slett ikke henger sammen. Når et av våre største partier med blått blikk lover en overflod av penger og velferd til gamle og omsorgstrengende, samtidig som de med like stort engasjement går inn for redusering av skatter og avgifter, så burde alle se at dette regnestykket rett og slett ikke går i balanse. Reduserer man skatter og avgifter, får det offentlige mindre penger til rådighet for å opprettholde selv dagens haltende nivå. Alternativet blir da, som refrenget jo er i de kretser, konkurranseutsetting og overgang til private aktører. Men vi vet alle hvordan det fungerer. De skal ha overskudd og profitt, de er nødt til å tjene penger, og resultatet vil bli et nytt klasseskille, mellom de som har råd til å betale for disse tjenestene, og de som ikke har det.

Nøyaktig det samme gjelder samferdsel og offentlig kommunikasjon, herunder bane og busser. Flyselskapene kan tillate seg å legge ned ruter som ikke går med overskudd, og la være å fly på tidspunkt når få har bruk for tilbudet. Vi vet at mange busselskap gjør det samme. Nå signaliserer NSB tilsvarende tiltak. Dette viser med all mulig tydelighet at det ikke nytter å overlate denne delen av samfunnet til private selskaper og tilfeldige investorer. Offentlig styring og gjennom det demokratisk innflytelse på virksomheten er en nødvendighet. Derfor blir det absurd å forvente at bybane og offentlige busselskap hele tiden skal gå med overskudd. Dette er et tilbud vi har krav på, som tilbakebetaling for de skattepengene de fleste av oss med full forståelse for verdien av det betaler inn.

Henrik Færevåg bekymrer seg spesielt for den svermen han ser for seg av enslige mødre fra Loddefjord som skal på jobb i Sandviken og levere barn i barnehage og på skole før det. Det er en bekymring jeg deler, ikke minst når det gjelder de samme enslige mødrenes situasjon i 2020, hvis vi ikke i mellomtiden har fått et effektivt banenett nettopp fra Loddefjord til Sandviken, i likhet med det de har i Oslo. I hovedstaden er det færre og færre som bruker privatbil inn til sentrum. De fleste foretrekker bane, trikk eller sykkel – med forbedring av folkehelsen som et sannsynlig resultat. Det påligger våre politikere å kjempe for at Bergen i fremtiden får like mye av samferdselskassen som hovedstaden. Det er hensynet til ettertiden som tvinger dette gjennom. Poenget er nemlig dette. Et gjennomført bybanesystem vil de fleste ha glede av. Folk vil komme raskere til og fra jobb, luften i sentrum vil bli renere, nyttetrafikken vil få atskillig mer rom rundt seg, og næringslivet vil blomstre.

Og for å gjenta det enda en gang: Mange av motstanderne har hengt seg opp i at bybanens første linje går til Rådalen og Flesland, noe folk i Åsane og Fyllingsdalen ikke vil ha nytte av. Men det handler altså om første byggetrinn. Hele poenget med bybanen er at den skal dekke alle bydelene, fra Sotra til Arna, fra Åsane til Ytrebygda; nettopp slik Bjørn Gullachsen og fremsynte byplanleggere i sin tid gikk inn for det. Nå får de rett, forhåpentligvis, i ettertid.

Spissformulert har jeg uttalt at det å være for eller imot bybanen handler om å være for og imot Bergen. Det skal tas bokstavelig på denne måten: Uten bybanen kommer vi til å få en langt mindre trivelig by å bo i, og stagnasjon og tilbakegang vil være neste stasjon. Dette tror jeg også våre ansvarlige politikere har sett. Derfor gikk alle partiene i bystyret, med ett unntak, inn for Bergensprogrammet. Nå må de samme politikerne ha mot til å stå på sine forsetter. Høyre er et interessant parti i denne sammenhengen. Mye står og faller faktisk på dem, ikke minst hvis valgutfallet skulle bli som meningsmålingene tyder på. Konservatismen som ideologi er samfunnsbevarende og systematisk, med en klar distanse til liberalismens hang til anarki. Et sunt, verdikonservativt standpunkt ville være å gå hundre prosent inn for bybanen. For hva er alternativet? Kaos og nedgangstider.

Så får vi heller leve med at Henrik Færevåg mener at alle vi andre kan "spankulere rundt i (vår) drømmeby og se på den tomme bybanen som vi betaler for når vi kjører fra Sotra til Arna for å komme oss på jobb". Denne mannen kan ikke ha mye til overs for Bergen. Kanskje vi likevel skulle interessere oss for hvor han bor?

Gunnar Staalesen

(BA, 3. september 2003, under tittelen "Den nødvendige bybanen")