Det er ingen tvil om at den viktigste saken i årets kommunevalg i Bergen er spørsmålet om den planlagte Bybanen i Bergen. Høyres unnfallenhet med å gi klare og entydige svar i denne saken, av frykt for å tråkke sine potensielle fremtidige samarbeidspartnere i Frp på tærne, er i ferd med å bli valgkampens pinligste problem, for Høyre selv. Har de allerede glemt at de selv var med på å vedta Bergensprogrammet, der Bybanen er en vesentlig faktor? Er dette et signal om hvor raskt de vil løpe fra valgløftene sine også, hvis de skulle gå seirende ut av valget?

Alle som ytrer sin motstand mot bybaneprosjektet, bruker økonomi som hovedargument. Bybanen vil aldri lønne seg, hevder de. Er nå dette nødvendigvis riktig? Og hvor lønnsomme vil alternativene være?

For det første: Bybanekontoret har presentert prognoser der Bybanen på sikt faktisk vil gå i balanse. Poenget er selvfølgelig at innbyggerne bruker banen. Motstanderne tar for gitt at de ikke kommer til å gjøre det. Men hva er da alternativet? Kaos i trafikken og mange helsemessige plager. Samfunnsøkonomisk er det ikke under noen omstendighet tvil om at Bybanen vil lønne seg, enten den nå går i balanse eller med underskudd. Og går den med underskudd, er det noe vi bør ta oss råd til, som et av flere nødvendige samfunnsgoder vi betaler skatt for å få tilbake.

For det andre: Hva er alternativet? En kollektivløsning vil nemlig måtte tvinge seg frem, hvis ikke middelalderbyen Bergen mellom de cirka syv fjell skal gå til grunne i total trafikkforstoppelse. Da er alternativet buss, i et langt høyere antall enn i dag, med langt hyppigere frekvens i avganger og dermed behov for ytterligere øking i antall busser. Har noen regnet på disse kostnadene, både med tanke på investering og drift? Igjen kan bybanekontoret dokumentere at en massiv utbygging av busstilbudet vil være minst like kostnadskrevende som Bybanen. Det vil med enda større sikkerhet gå med underskudd, kanskje endatil større. Så hvor blir det da av argumentet om overskudd og balanse? Det smuldrer bort.

For det tredje: En fullgod løsning på trafikkproblemene som vil ligge som en mare over Bergen i årene fremover, krever samspill mellom virkemidler, effektiv planlegging og vilje til å gjennomføre tilsynelatende upopulære tiltak. Ingen med et realistisk syn på virkeligheten, vil privatbilismen til livs. Neste generasjon biler vil etter alt å dømme være så godt som forurensningsfrie, men problemet gjenstår: I Bergen er det rett og slett ikke plass til alle bilene samtidig. Det hjelper ikke med miljøvennlige biler, om vi likevel blir sittende i kø med dem. Ikke desto mindre: Slik infrastrukturen er i Norge i dag, og slik hverdagen er for mange mennesker, ikke minst dobbeltarbeidende småbarnsforeldre, vil bilen være et nødvendig og nyttig fremkomstmiddel i mange sammenhenger. Men ikke for alle, og ikke hele tiden. Mange matpakkekjørere kunne med fordel tatt buss eller bane i stedet, hvis bare tilbudet var der. Og det er dette Bergensprogrammet har til hensikt å få til.

Skal Bergen overleve som et bysamfunn med potensiale til å vokse og utvikle seg, til å tilpasse seg nye tider og nye krav, både fra innbyggere, fra næringsliv og offentlig administrasjon, så krever dette et nettverk av a) bybane som ryggrad i systemet, og da selvsagt en bybane som er utviklet til å dekke hele regionen, fra Åsane til Ytrebygda og fra Arna til Sotra; b) bussruter for de områder som ikke dekkes av Bybanen; og c) privatbiler til bruk på ukurante tidspunkter, til fritidssysler og feriereiser, men minst mulig i myldretiden. I tillegg kommer varetransporten, som vil få udelt bedre arbeidsvilkår, når privatbilismen reduseres i arbeidstiden.

Så enkelt er det. Det burde også Høyre forstå, i stedet for å løpe populistenes ærend, i sitt mer og mer åpenbare ønske om å havne i Fremskrittspartiets klamme lomme etter valget.

(BT, 26. august 2003)