Det er ganske påfallende hvordan BA, med unntak av Erling T. Gjelsvik, har lagt seg til et sett med rått reaksjonære spaltister. Den tidligere AKP-er Kjell Høibraaten har tydeligvis vendt tilbake til dit han kom fra, på beste vestkant, og Henrik Færevågs kapasitet som lokalsynser begrenser seg vel stort sett til å beholde oversikten over hvor mange hull det er i golfbanen. Men det er lett å være enig i de høyrevendte spaltister i én sak: årets kommunevalg i Bergen handler i stor grad om for og imot Bybanen. Og så litt mer. For i denne saken ligger hele byens fremtid skjult. Det handler rett og slett om å være for og imot Bergen.

Når det av dagens BA (22. august) fremgår at vi risikerer et rent Høyre og Frp-flertall i byen etter valget, med alvorlige konsekvenser for bybaneprosjektet, blir det tydelig at mye står på spill. Høyre er i utgangspunktet er ansvarlig parti, som forhåpentligvis ikke vil løpe fra de forpliktelser de allerede har inngått til Bergensprogrammet, men havner de i lommen til de ansvarsløse populistene fra Frp, kan de komme ille ut og kjøre. De bør nok, hvis de gjør et så godt valg som mye tyder på, velge sine samarbeidspartnere med omhu.

Hvis den høylytte motstanden mot Bybanen vinner frem, er jeg redd for at Bergen i løpet av den neste hundreårsperioden går stillstand, stagnasjon og synkende status i møte.

Det er derfor forstemmende å se at mye av diskusjonen dreier seg om penger, når det faktisk er vårt personlige ansvar i dag for de kommende generasjoner saken gjelder. Bybanen i seg selv skal ikke nødvendigvis gå med overskudd. Den bør være et gode vi får tilbake fra samfunnet for de skattepengene vi betaler, og ser vi samfunnsøkonomisk på det, er det ingen tvil om at bedre helse, bedre infrastruktur og et konkurransedyktig bysamfunn raskt vil skape balanse i det regnskapet. Å telle potensielle trafikanter er ørkesløst. Dette handler om helt andre størrelser. Det handler om hva vi vil med denne byen vår, gjennom sin tusenårige historie forlagt til denne vesle grunnfjellsodden ut i fjordstykket mellom de cirka syv fjell.

Alle som har prøvd å kjøre bil i myldretiden de siste årene, har erfart at Bergen i løpet av kort tid har utviklet seg til å bli et sant trafikkhelvete, som uten tvil forkorter livet til de som opplever det daglig. Og det er ikke mye trøst å finne i de prognosene som er utarbeidet av diverse offentlige instanser. Trafikkhyppigheten vil bare fortsette å øke frem til 2015, et tidspunkt da man forventer kilometerlange køer i alle retninger inn mot Nygårdstangen, køer som strekker seg langt inn i Fløifjelltunnelen og i tunnelsystemet under Nygårdshøyden fra Loddefjord og Fyllingsdalen. Selv ikke den fremtidig prosjekterte tunnelen gjennom Løvstakken fra Fjøsanger til Solheimsviken vil være til annen hjelp enn å redusere trafikken langs de nåværende innfartsårene i Fjøsangerveien og Inndalsveien. Ved Nygårdstangen vil den totale trafikkork oppstå, ytterligere forsterket hvis biltunnelen fra Arna, som mange drømmer om, også skulle være realisert på dette tidspunktet. Hvilke konsekvenser av samfunnsmessig betydning denne korken vil medføre, kan vi bare fantasere om. Én ting er de helsemessige konsekvensene, både for hjertefrekvensen til de som sitter og banner bak rattene, og for åndedrettsorganene til de som skal sykle eller gå i ytterkant av dette kaoset, med den økningen det vil føre til av astmaplager og andre lidelser. Et annet poeng er de samfunnsmessige konsekvensene det vil få for Bergen som by. Den vil råtne på rot. Det er ikke særlig dristig å peke på at utviklingen av byen etter alt å dømme vil stagnere. Det blir lite attraktivt å bosette seg her, enn si opprette nye arbeidsplasser, og byer med større flatlandsressurser i omegnen, som for eksempel Stavanger og Haugesund, vil i løpet av de neste hundre år lett kunne passere Bergen i kampen om hegemoniet som Vestlandets "hovedstad". Og det er vel ikke det de ønsker, alle de som argumenterer så hodeløst mot et så fremtidsrettet og miljøvennlig prosjekt som Bybanen?

Mange bruker argumenter om varetransport mot planene om et bybanenett rundt Bergen. Det blir virkelig meningsløst. Hvis noen vil ha nytte av et effektivt bybanenett, blir det nettopp det lokale næringsliv. Blir dette nettet så effektivt som det er skissert i planene, vil det frigjøre store veiressurser, til både varetransport og all annen nødvendig yrkestrafikk. Det er ingen som planlegger å fjerne bilene fra veisystemet; det er faktisk bare snakk om å redusere trafikken, spesielt i de periodene av døgnet da systemet ellers vil bryte sammen.

Å gjennomføre bybaneprosjektet i Bergen krever sterke og fremsynte politikere. Partiene fra sentrum og utover mot venstre ser ut til å ha tatt denne beslutningen. Det partiet som så langt har sendt ut flest uklare meldinger, er Høyre. Det bør derfor være en spesiell utfordring til dette partiet å finne tilbake til sin verdikonservative sjel og se at det eneste som kan redde det Bergen vi kjenner fra å ende opp i stagnasjon og stillstand, både økonomisk og på alle andre måter, er gjennomføringen av Bybanen; i første omgang det prosjekterte stykket, senere utvidet til Åsane og Arna, Fyllingsdalen og Loddefjord. Høyres ordførerkandidat, Herman Friele, har ved en rekke ganger uttalt at han ønsker å være en visjonær politiker. Han bør derfor være den første som gir forpliktende løfter om gjennomføringen av dette prosjektet, om han skulle bli valgt; hvis ikke, bør han i all ettertid være varsom med å ta ordet "visjonær" i sin munn.

Kjell Høibraaten etterlyser i sin spalte på fredag "tips til hvem jeg skal stemme på". Er det noen som tviler på at han kommer til å gjøre som sin spaltistkollega Færevåg, feste en klype på nesen og gi sin stemme til reaksjonen?

Selv har jeg forlengst bestemt meg. Bybanespørsmålet avgjør mitt valg i år, for jeg slutter meg til optimistenes rekker, de som tror vi ennå har en by å være stolt av, om hundre år fra i dag.

(BA, 26. august 2003, under tittelen "En bybane å være stolt av")