Da Dan Turèll døde 15. oktober i fjor, tok også Den navnløse et definitivt farvel. Nå kommer vi aldri til å møte ham igjen. I alle fall ikke i Dans uforlignelige tonefall.

Vi kommer til å savne dem begge. I løpet av få år var Den navnløse blitt et bekjentskap man gjerne ville holde ved like, en man var like glad for hver gang man møtte igjen.

Selv møtte jeg Den navnløse første gang i l981. Ved en tilfeldighet leste jeg i en dansk avis en anmeldelse av den nettopp utkomne kriminalromanenMord i mørket av Dan Turèll. Både omtalen av boken og et lite tekstutdrag fortalte meg at dette var en bok jeg måtte ha tak i.

Når man befinner seg i Bergen, er ikke det å anskaffe seg en dansk bok gjort i en håndvending. Men etter å ha gått til min faste bokhandler og bestilt den, ankom den, halvannen uke senere.

Første gang man holder en bok i hånden... Det er bare én ting det kan sammenlignes med, ja, dere vet det alle sammen.

Denne hadde et fascinerende omslag: en mann i trenchcoat, med hatt på hodet og en sigarett i hånden, står og kikker ned på den våte asfalten, der regnet lager runde ringer i gatespeilet, og neonreklameskiltene for SEX og LIVE SHOW tegner grelle mønstre i den glitrende overflaten. Vi befinner oss i en gate, sannsynligvis Istedgade, og ved enden av gaten skimter vi den karakteristiske profilen av Hovedbanegården i København. (Som alle omslagene i serien var også dette tegnet av den kongeniale Peder Bungaard.)

Jeg vendte boken om og leste på baksiden:

"Op ad Vesterbrogade kørte vi, med de kinesiske restauranter, natkioskerne og bordellerne blandet ind imellem de smukke og statelige gamle huse og de kæmpende små kirkesamfund, alt sammen mixet af Den Store Bartender i midnattens mildnende lys hvor det hele skinner blåt og smukt og forgæves i grønt, gult, rødt.

Bag ved lå den store blege desparation, Storbyens, og sagde: Sex, selvmord eller søvn?

MORD I MØRKET er Dan Turèlls første kriminalroman."

Jeg var allerede fanget.

Men ennå gjenstod innsiden, og dette var en bok av det virkelig gammeldagse slaget. Den måtte med andre ord sprettes, flak for flak, side for side, med kniv i hånden og en så langsom nytelse at det, nok en gang, bare kan sammenlignes med, ja, dere vet det fremdeles.

Så kunne man begynne å lese:

"Det begyndte med at jeg vågnede fordi telefonen ringede. (...)

- Hallo? sagde jeg.

Ikke særlig genialt, heller ikke specielt opfindsomt, men kl. 3:30 er ikke et tidspunkt for åndrigheder, og for resten er 'Hallo' ikke noget ringe ord. Det siges at være selveste Edison der har opfundet det, så jeg gik i hvert fald i de bedste fodspor."

Jeg ble sittende og lytte.

Dette var en stemme jeg kjente igjen. Så godt at jeg nesten kunne skrevet det selv. I bakgrunnen lød stemmene til Jonathan Latimer, Craig Rice, Dashiell Hammett, men først og fremst den til Raymond Chandler, den største poeten av dem alle. Jeg visste at her hadde jeg funnet en broder i blues'en; at Varg Veum i denne fortellerskikkelsen hadde fått en dansk slektning. Men hvem denne slektningen egentlig var, skulle jeg aldri få vite. Han forble, for alltid, Den navnløse.

Hva var han så, denne navnløse helten? - Journalist, skulle det raskt vise seg, tilknyttet hovedstadsavisen Bladet, hvis redaktør, Otzen, skulle komme til å spille en sentral pådriverrolle i serien. - Etterforskningsmessig gikk han ganske snart i tospann med politiinspektør Ehlers fra politistasjonen på Halmtorvet, en københavnsk Maigret og slik sett et speilbilde av en annen av Dans favorittforfattere. - Og en tredje betydningsfull person, i den aller første boken bare som et uuttrykt løfte ved et nabobord på en restaurant: "Hvem var hun? spurgte jeg Ho, da jeg betalte. - Hun sagfører, svarede han. - Kontor om hjørnet. Sagfører. Ikke gift." Som den driftige etterforsker han er, finner Den navnløse snart ut at damen heter Gitte Bristol, som han så går forrykende til sengs med i seriens neste bok, Mord i Rodby: "Der var kun én ting at gøre, og dén gjorde jeg."

Men dette var de andre. Hva med Den navnløse selv? Hvem var han?

Det får vi aldri noe definitivt svar på - ikke hvem, men kanskje hva?

Den navnløse var først og fremst en stemme; og ingen hvilken som helst stemme; han var storbyens stemme, de mørke bakgatenes stemme, barene, caféene og de mest lokale kroenes stemme; rå og rusten, øm og brutal; han var fortelleren, slik vi kjenner ham fra alle disse moderne storbyeventyrene, fra alle verdens boulevarder; en forteller som synger blues.

I løpet av serien ble han mishandlet og slått ned, mistenkt og skutt på, men han overlevde alt, han var udødelig, for han var fortelleren. Og en forteller dør aldri. På den siste siden i den siste boken om ham, Mord i San Francisco(1990), sier han det selv, etter at han har sagt opp i Bladet og Gitte Bristol spør ham: " - Hvad vil du så? (...) - Der kommer nok noget." Men akkurat der tok han feil. For Dan døde, og det kom ikke mer.

Symbolsk nok befinner Gitte Bristol og Den navnløse seg på bryllupsreise i den byen som med rette må kunne kalles den hardkokte skolens arnested, San Francisco, der Dashiell Hammett hadde lagt fortellingene sine om Continental-detektiven, også det en navnløse helt. Og Dan sa selv på dette tidspunktet at nå var det slutt. I likhet med Sjöwall og Wahlöö hadde han i et intervju engang sagt at det skulle bli ti bøker om Den navnløse, hverken mer eller mindre. Det ble et par novellesamlinger i tillegg, men løftet holdt han. Flere enn ti romaner ble det ikke, og de siste årene hadde han holdt på med andre ting - som den fremragende psykologiske thrilleren Det døgn, da... (1992).

Som kriminalforfatter var Dan Turèll først og fremst kronikør. Intrigene sine brydde han seg ikke så mye om. Han plasserte sine lik, dekket til sine spor, presenterte sine vendepunkt og kunne alt om å skape både spenning og mystikk. Likevel er det ikke storyene i seg selv vi husker best, etterpå. Det er først og fremst bilder, situasjoner, mennesker og formuleringer. Det er København, i de aller fleste bøkene, og Vesterbro først og fremst. Og vår veiviser i dette universet, det var Den navnløse himself.

Nå er de borte, begge to.

Og, ved Gud, som vi savner dem!

Gunnar Staalesen

(Forord til Dan Turèll: Mord da capo, SKS, 1994.)