En av de mest kjente anekdotene om Raymond Chandler forteller at filmregissøren Howard Hawks under filmatiseringen av The Big Sleep ikke skjønte hvem som hadde begått et av drapene i boken, det på Sternwoodsjåføren Owen Taylor. Han sendte derfor et telegram til Chandler og bad ham forklare. Historien sier at Chandler sjekket med teksten, og sendte følgende svartelegram: "Jeg vet ikke."

Muligens er fortellingen en myte. Hvis ikke, må det bemerkes at både Hawks og Chandler må ha vært temmelig langt nede i sine respektive whiskyflasker da meningsutvekslingen fant sted. I boken er det ingen tvil om hvem den skyldige er (kapittel 16 og 18); heller ikke i den opprinnelige versjonen av filmen, fra 1945, først nå vist offentlig, fordi det ble laget en ny versjon, beklippet og med nyinnspilte scener, til urpremieren i 1946. Den største forskjellen på boken og filmen, er den plassen rollen til Lauren Bacall (bokens Vivian Regan) har fått, på grunn av kjemien mellom henne og Humphrey Bogart, som spilte Marlowe. Og dessuten nettopp det: at den originale intrigen blir lettere å forstå i 1945-versjonen.

Nå var aldri intrigene Chandlers hovedinteresse som forfatter. Han var heller ikke spesielt fantasifull når det gjaldt å bygge dem opp. Som grunnlag for flere av romanene sine benyttet han seg derfor av materiale fra tidligere noveller - eller kortromaner - skrevet i det som må betraktes som hans læreperiode, fra 1933 til 1938, flere av dem publisert i det legendariske pulpmagasinet Black Mask. The Big Sleep er typisk slik, og når man leser den i dag, er det heller ikke vanskelig å se hvor skillet skjer: mellom kapitlene 19 og 20. Da er den delen av intrigen som knyttet seg til Geiger og hans pengeutpresningsaffærer, og som bygget på novellen "Killer in the Rain" (1935), avsluttet. Resten av boken, i tillegg til innledningen, henter stoffet sitt fra en annen novelle, "The Curtain" (1936); i tillegg til små bidrag fra ytterligere noen tidligere fortellinger. Chandler kalte selv disse novellene for "kannibaliserte", og de ble heller ikke utgitt i bokform før i 1964, etter forfatterens død. Flere kapitler i The Big Sleep (1939) er nye, men det er likevel imponerende å se hvordan Chandler kombinerer de to opprinnelige fortellingene, smelter karakterer fra begge historiene sammen i romanen og- ikke minst - gir seg bedre plass til den litterære fremstillingen. I Black Mask og de andre pulpmagasinene var kravet til høyt tempo og hyppige skuddserier stort. Setningene skulle være korte og effektive, og det var ikke mye plass til fordypningen; det sørget utgiveren, Joseph T. Shaw, for. I sin første roman begynte Chandler for alvor det som skulle forbli hans underliggende ambisjon som forfatter: å bli vårt århundres Shakespeare, og skrive i et likeså unikt språk for sin tid som Shakespeare gjorde for sin. Chandler ble en metaforenes mester, kriminalforfatternes hoffpoet, og når han leses med like stor begeistring i dag som da bøkene første gang kom ut, skyldes det ikke minst hans språkbruk, hans vidd og hans plutselige glimt av overbevisende poesi.

The Big Sleep er på ingen måte den beste av Chandlers romaner. Likevel er den utvilsomt den viktigste. Etter at Dashiell Hammett hadde beredt grunnen med sitt livsverk - først de fargerike novellene om Continental-detektiven, senere romaner som The Maltese Falcon og The Glass Key - var det Chandler som fant den endelige fasongen på det som skulle bli skoledannende i årtier senere. Ingen privatdetektiv har sett dagens lys etter 1939 (og det er ikke få av dem!) uten å ha Philip Marlowe som modell og Chandler som forbilde. Fra førstepersonfortellingen og metaforene til den hardkokte dialogen og den fundamentale ensomhetsfølelsen går det en linje fra Marlowe over Lew Archer, Carney Wilde, Albert Samson, Moses Wine, Spenser og alle deres litterære fettere, frem til våre dagers kvinnelige ætlinger, Kinsey Millhone og V.I Warshawski. - Og i all beskjedenhet: en fyr som Varg Veum ville heller aldri blitt den han var, om det ikke hadde vært for Philip Marlowe.

Etter å ha eksperimentert med forskjellige hovedpersoner med ulike navn -Marlowe-kladder, alle sammen - i fortellingene på 1930-tallet, fant figuren sin endelige form, da The Big Sleep ble skrevet. Slektskapet med ridderromanen ble tydeligere enn det var hos Hammett, som typologisk lå nærmere westernfortellingen (ikke minst i Red Harvest). Marlowe er en moderne ridder, og allerede i åpningsscenen i The Big Sleep blir han hilst velkommen av et glassmaleri av en ridder som kommer en jomfru i nød til unnsetning. "Jeg var velstelt, ren, nybarbert og edru, og jeg følte meg på topp. Jeg var alt hva en velkledd privatdetektiv bør være. Jeg skulle avlegge besøk hos fire millioner."

Marlowe er en enslig figur, i romanene mye mer enn i filmversjonene. Men det er en logisk forklaring på hvorfor han arbeider alene. Det finnes ingen andre å stole på. Politi og rettsvesen er like korrupte som de forbryterne de er ansatt for å bekjempe, og en rik mann kan kjøpe seg avlat for de verste forbrytelser, mens en fattig mann går i fengsel - eller døden - for en bagatell.

Men også Marlowe har sine moralske normer. Han kan gjerne la en morder gå fri - hvis han finner drapet "rettferdig" eller "forståelig". Hans avholdenhet overfor kvinner grenser nesten til det påfallende (hans undertrykte homoseksualitet er påvist, med overbevisning, av flere kritikere), men skyldes, i følge Chandler selv, hans integritet. Han er på mange måter en romantisk skikkelse, som får med seg inntrykk av både stemning og natur: "Jeg kom dit ved nitiden under en kald oktobermåne høyt på himmelen hvor den var gått vill i de øverste lagene av strandtåken." Hans observasjonsevne er i det hele tatt hans sterkeste trekk: "Luften var tett, fuktig, dampende og spekket med den overmettede duften fra tropiske orkideer i full blomst. Glassveggene og taket var dekket av tett dugg, og store vanndråper plasket nedover plantene. Lyset hadde et uvirkelig grønnskjær, som om det ble filtrert gjennom et akvarium. En hel skog av planter fylte rommet med ekte kjøttfulle blader og stilker som så ut som nyvaskede fingre på et lik. De luktet like overveldende som kokende sprit under et ullteppe."

I den virkelige verden ville Marlowe aldri vært privatdetektiv. Chandler skrev selv i et brev: "Hvis De spør meg hvorfor han er privatdetektiv, kan jeg ikke svare Dem (…) Kriminallitteraturens privatdetektiv er en fantasifigur som opptrer og snakker som en virkelig mann (…) i det livet vi kjenner, ville ikke en slik mann være privatdetektiv." Han ble privatdetektiv, fordi Chandler hadde bruk for en skikkelse som han uten for mye besvær kunne føre inn og ut av de mest ulike miljøer, fra Sternwoodfamiliens residens i byens utkant til de mest forslummete leiegårder: "En enslig lyspære brant et sted borte bak en åpen heis som en gang i tiden hadde vært forsynt med forgylling. På en oppspist gummimatte på gulvet sto en kraftig anløpt spyttebakk som det lot til å ha vært vanskelig å treffe. Et skap med løstenner satt på den sennepsbrune veggen som sikringsboks ved en sceneinngang (…) En ekkel bygning. En bygning hvor lukten av gamle sigarstumper avga den behageligste aromaen."

Senere i serien blir han nok mer samfunnskritisk i sine uttalelser, men her - i den aller første romanen - har han mer enn nok med å observere. Historien er oppfinnsom nok, karakterene tydelige, og han følger de klassiske spenningskravene han hadde lært av Shaw: Hvis du ikke var sikker på hvordan du skulle avslutte et kapittel, var det bare å la døren gå opp - og inn skulle det komme en mann med et skytevåpen i hånden.

Menn vet Marlowe hvordan han skal behandle. Kvinner har han større problemer med, og allerede i de første kapitlene av The Big Sleep møter han to håndfuller av slaget. Først den yngste av Sternwoodjentene, Carmen, som lar seg falle rett i armene på ham: "’De er søt’, fniste hun. ’Jeg er også søt.’" Etter møtet med deres far, de fire millionene som har et oppdrag til ham, sender hennes søster, fru Regan, bud på Marlowe, et første møtes sødme som får Marlowe til å kommenterte til butleren på vei ut: "De tok feil. (…) Fru Regan ønsket ikke å snakke med meg." Den som gjør sterkest inntrykk på ham, blir likevel den platinablonde, bortløpte hustruen til fortellingens bakmann, gambleren Eddie Mars, og det blir hun som får æren av å stikke av med sluttpoenget: "På veien ned til sentrum stanset jeg ved en bar og tok et par dobbelte whisky’er. De gjorde meg ikke det minste godt. De fikk meg bare til å tenke på sølvparykken, og jeg skulle aldri mer se henne igjen." - Ganske så forskjellig fra filmens happy ending mellom Bogart og Bacall: "Hva er i veien med deg?" spør han. "Ikke noe du ikke kan ordne," svarer hun.

Det var Hammett som revolusjonerte kriminalromanen. Som Chandler selv skrev om ham i det velkjente essayet "The Simple Art of Murder": "Hammett trakk mordet opp av den venetianske vasen og slapp det ned igjen i bakgaten (…) Hammett gav mordet tilbake til den slags folk som begår dem fordi de har gode grunner til det, ikke bare for å skaffe til veie et lik"

Men det var Chandler som perfeksjonerte formen, ikke minst gjennom sin behandling av språket. Selve tittelen på boken, The Big Sleep, er et eksempel på det. Med denne metaforen - som i den norske oversettelsen både gjengis som "den store søvnen" og "den lange søvnen" - skapte Chandler et bilde på døden, som lød som samtidssjargong, så overbevisende at dramatikeren Eugene O’Neill kopierte det i The Iceman Cometh (1946) i den tro at dette var etablert slang. Det danner dessuten et gripende sluttbilde i boken, den stemningen hele fortellingen toner ut med: "Hvilken rolle spiller det vel hvor man ligger når man er død? I en skitten oljepøl eller under en marmorstøtte oppe i en ås? Man er død, man sover den store søvnen, man irriterer seg ikke over slike ting."

Gunnar Staalesen

(På trykk i forfatterheftet om Raymond Chandler til utgaven av "Den lange søvnen" i Århundrets bibliotek, red. Jan H. Landro, Den Norske Bokklubben, 1999.)