Så er vi enda en gang inne i den perioden av året da kriminallitteraturen opphøyes til det sentrale tema i de ulike massemedias kulturredaksjoner. Mange av oss skal i de siste ukene før påske gjennom de samme ritualene som hvert år. Vi skal svare på spørsmål som: Hva kommer begrepet påskekrim av? Hvorfor leser nordmenn så mange kriminalromaner i påskeferien? Hva er egentlig kriminallitteratur?

Derfor kan det kanskje være på sin plass å komme en del av intervjuerne i forkjøpet i år – og stille seg selv det samme spørsmålet: Hva er egentlig kriminallitteratur?

I en artikkel i LITINORs skriftserie nr. 5, "Da eventyret forsvant – fra lek til alvor i norsk kriminallitteratur" refererer Audun Engelstad to definisjoner og kommer med en tredje selv. Den første er velkjent. Det er Nils Nordbergs: " 1. En kriminalfortelling er en fortelling om oppklaringen av en forbrytelse, hvor alle elementer (språklige, psykologiske, sosiale) er plassert i et underordnet relevant forhold til intrigen. (...) 2. Kriminallitteraturen er en del av underholdningslitteraturen og har en rekke av dens kjennetegn. (...) 3. Kriminallitteratur er det som markedsføres og selges som kriminallitteratur." ("Det forbryterske samfunn. Om norsk kriminallitteratur" i Linjer i norsk prosa, red. Helge Rønning, 1977, understreket av N.N.).

Den andre definisjonen er hentet fra artikkelen "Kriminallitteratur – genre og samfunnsbilete" av Karl Johan Ottesen og Eiliv Vinje, Syn og Segn, 1978: "De hevder at det sentrale i kriminallitteraturen er interessen for forbrytelsens natur, for årsakene til og resultatene av forbrytelsene. Og de legger til at sjanger 'tyder m.a. forventning på grunnlag av eksisterande litteratur'."

Engelstads egen definisjon lyder kort og godt: "Kriminallitteratur handler først og fremst om kriminalitet og om hvordan menneskene og samfunnet – omgivelsene – forholder seg til dette som fenomen".

En svakhet ved Engelstads definisjon er at han ikke tar med det som for Nordberg blir et hovedpunkt: hvordan bøkene presenteres og markedsføres av forlagene. Går man langs bokhandlernes billigbokhyller i ukene før påske, er det ikke vanskelig å skjelne mellom det som lanseres som krim og det som presenteres som vanlig skjønnlitteratur. Annonsering og annen markedsføring vil dessuten nesten alltid understreke at enkelte titler per definisjon er kriminalromaner – andre ikke.

Diskusjonen er gammel. I følge Engelstads definisjon kan for eksempelForbrytelse og straff (Raskolnikov) klart defineres som kriminallitteratur; i følge Nordbergs ikke.

To nylig utkomne nordiske romaner understreker denne problemstillingen. Da den danske forfatteren Peter Høegs roman Frøken Smillas fornemmelse for sne i fjor ble lansert som dansk kandidat til prisen for beste nordiske kriminalroman, Glassnøkkelen (en pris han for øvrig fikk), splittet det den danske juryen: to medlemmer stemte for nominasjonen, den tredje hadde problemer med å definere boken som kriminallitteratur. (Høeg fikk for øvrig senere også Palle Rosenkrantz–prisen for boken, danskenes parallell til Rivertonprisen.) – En lignende situasjon har vi i år. Kerstin Ekman har allerede fått Svenske Deckarakademins pris for beste svenske kriminalroman 1993 for Händelser vid vatten, svenske krimkritikeres pris Kaliber 93 for samme, og hun er nominert som svensk kandidat til årets Glassnøkkel. I tillegg har hun, som vi alle vet, fått Nordisk Råds litteraturpris for boken. Men også i år er det noen som har stilt seg spørsmålet: Er dette egentlig en kriminalroman? (Noe for eksempel Dagens Nyheters kommentator tydeligvis ville svare ja på. Han syntes nemlig ikke boken var god nok til Nordisk Råds litteraturpris, og da er den nok for en kriminalroman å regne i hans øyne.)

Egentlig skal man lete lenge etter to så forskjellige bøker som Peter Høegs og Kerstin Ekmans. Men at de begge handler om en forbrytelse og om oppklaringen av denne kan det ikke herske noen tvil om. Begge er opplagte kriminalromaner i følge Engelstads definisjon; forlagenes lansering av dem avgjør om de er det også i Nordbergs øyne.

Under en ovasjonspreget omtale i Frankfurter Allgemeine Zeitung ble Høegs bok nylig sammenlignet med verker av Borges, Dante, Melville, Conrad, Poe, David Lynch (!) og Umberto Eco: et selskap kriminalromaner ytterst sjelden befinner seg i. (Weekendavisen, 4. mars.) Boken er allerede en internasjonal suksess, blant annet i U.S.A., der den skal filmes.

Som så mange kriminalromaner åpner også denne med et mystisk dødsfall. En grønlandsk gutt faller en vinterdag ned fra taket på den leiegården der han bor. Politiet tror det har skjedd i lek; bokens amatøretterforsker, glasiologen frøken Smilla, er uenig. På egen hånd begynner hun å grave seg ned i saken, som viser seg å ha røtter langt tilbake i tiden, med alvorlige konsekvenser for både mennesker og miljø. Fra å være etterforskningsroman utvikler boken seg til en forrykende thriller, med elementer av både James Bond og science fiction. At den er blitt en internasjonal kommersiell suksess, er det med andre ord ikke vanskelig å forstå.

Kerstin Ekmans roman er nok langt mer "nordisk" av format. Mens Høeg dyrker det encyklopediske og overøser oss med detaljkunnskaper i en slik grad at personskildringen nok for en del blir skadelidende, går Ekman tett inn på personene sine. I de beste tradisjoner fra den klassiske realistiske roman tegner hun klare, psykologiske portretter og beskriver epoke, sted og miljø med sanselighet og detaljrikdom – men hos henne er detaljene almennmenneskelige, de tilhører vår egen felleserindring og virkelighet; de er ikke hentet fra et fagleksikon. Også i Händelser vid vatten skjer det dramatiske ting: et blodig dobbeltdrap i romanens første del, som utspiller seg for atten år siden, og et nytt drap i bokens nåtidsplan. Bokens første del vil nok mange definere som en psykologisk thriller; i andre del kommer etterforskningen og avdekningen av fortellingens hemmeligheter i fokus. Og her viser Ekman sin erfarne klo, som forfatter av åtte kriminalromaner tidligere. – Vel verdt er det for øvrig å merke seg at et fellestrekk ved begge bøkene er deres diskrete fokusering på urbefolkningens status, både på Grønland, i Danmark og i Sverige/Norge (samene).

Både Frøken Smilla... og Händelser vid vatten er selvstendige verk. De vil aldri bli utgangspunktet for en romanserie (skjønt det er nok mange som skulle ønske å møte frøken Smilla igjen). Om begge bøkene er det lett å si: De er ikke "bare" kriminalromaner. De er "noe mer" også. – For det må, som kjent, en kriminalroman være, for å bli akseptert i det gode selskap. Det ligger en dobbeltbunn, en tvetydighet, i begge bøkene som gir dem kunstnerisk liv lenge etter at avsløringen er fullført. Slik slutter Høeg sin bok: "Fortell oss, vil de komme og si til meg. Så vi forstår og kan avslutte. De tar feil. Bare det man ikke forstår, kan man avslutte. Det kommer ikke til noen avgjørelse." I moderne kriminalromaner slutter man ikke, som hos Agatha Christie, med å sende den skyldige til galgen. Slik avslutter Ekman: "Han klemte litt på ham og lyttet på hjertet hans. Det var jo ingenting i veien, det visste han. Hjertet pumpet. Lungene fikk brystet til å heve og senke seg. Men han syntes at noen burde røre ved ham."

Personlig har jeg ingen problemer med å definere både Frøken Smilla... ogHändelser vid vatten som kriminalromaner av samme kategori som Umberto Ecos Rosens navn. Men de er vesensforskjellige fra Forbrytelse og straff, som innenfor kriminallitteraturen må defineres som psykologisk thriller. – Engelstad vil utvilsomt gjøre det samme. – Og ingen forlag har hittil stukket under stolen at begge bøkene inneholder klare elementer av kriminalroman. Slik burde også Nordbergs tredje krav være tilfredsstilt.

Det finnes minst to måter å lese en moderne kriminalroman på. Først leser man den for å finne fram til løsningen på mysteriet. Så leser man den for å finne ut hva den egentlig handler om.

"Denne bok bør leses to ganger. Den har et budskap også," skrev Agnar Mykle i mottoet til Sangen om den røde rubin. Det samme kan sies om svært mange – kanskje de fleste – moderne kriminalromaner.

Gunnar Staalesen

(Dagbladet)