"Døden har mange forkledninger. Til meg kom den en dag i begynnelsen av september og kalte seg Mons Vassenden."

En ny sak fører Varg Veum ut på dypere vann enn noensinne før, og over fjellet til hovedstaden: Byen med det knuste hjertet, som han kaller den. I Oslo møter han mektigere motstandere enn han er vant til og et handlingsmønster mørkere enn natten. Mørkets kjerne er en hemmelighet ingen tør nevne navnet på. Mens han krysser ukjent territorium – fra Ullernåsen til Grünerløkka og fra Vaterland til Nesoddtangen – nærmer den bergenske privatdetektiven seg svaret på en av vår tids største, uløste kriminalgåter.

Begravde hunder biter ikke (1993) skilte seg ut fra forgjengerne, først og fremst ved å være en Osloroman med et karakteristisk tonefall, brakt med over fjellet fra Bergen.

Fra pressen:

"Koblingen mellom det uharmoniske bybilde og menneskets iboende ondskap er meget overbevisende, ryggkrislende, en litterær bragd." (Terje Stemland, Aftenposten.)

"Miljøbeskrivelsene, dialogene og typetegningene sitter perfekt. (…) uten tvil Gunnar Staalesens djerveste i Veum-serien." (Atle M. Skjærstad, Bergens Tidende.)

"Bergensere er svømmedyktige overalt. Gunnar Staalesens desillusjonerte, anstendige detektiv Varg Veum er ikke noe unntak. Veums Oslo-opphold har resultert i en flott bok." (Berit Kobro, VG.)

"Gunnar Staalesen er en håndverker med mesterbrev i faget, og selv om han denne gangen gir seg i kast med en heller innfløkt intrige med utgangspunkt i det helsvarte pengemarked, makter han å holde tempoet oppe, spenningen ved like og trådene fra hverandre. (…) Mye av styrken i Gunnar Staalesens fortellinger ligger i de spenstige språkbilder han skaper – og i den kulturkritikken han målbærer når han tegner sitt bykart med sosiale karakteristikker." (John Stanghelle, Vårt Land.)