"Hun kom etter kontortid, som avtalt. Utenfor vinduene mine hadde dagen lagt seg over på siden, og det døende novemberlyset ble langsomt borte under den, som en luftmadrass idet den presses flat."

Svarte får ble ved utgivelsen i 1988 av forlaget omtalte som "kanskje Gunnar Staalesens mest fartsfylte og spennende kriminalroman til nå, med et handlingsforløp som fører oss til bergenske turiststeder med Akvariet og Fløibanen – og til et dramatisk sluttoppgjør på Flesland flyplass."

Det var iallfall ingen tvil om at Veum var i farten igjen. I løpet av de aller første kapitlene blir han slått ned, utsettes for mordbrannforsøk, innlegges på Haukeland sykehus og er til avhør hos politiet. Og det er bare begynnelsen på det hele.

Den bergenske privatdetektiven får to oppdrag i hendene. Han skal prøve å finne en ung kvinne som er blitt borte i byens narkomiljø. Og han lover å ta opp kampen mot fremmedpolitibyråkratiet på vegne av en svart sørafrikaner, som er nektet forlenget oppholdstillatelse i landet. Det tar ikke lang tid før sporene krysser hverandre …

Fra pressen:

"Svarte får bygger på et filmmanuskript og er preget av det: (…) filmens spesielle krav til storyen har gitt Svarte får en kjapphet og friskhet som virker positivt fornyende." (Nils Nordberg, Dagbladet.)

"Den norske krimgudfaren har med sin roman Svarte får levert sitt mesterstykke." (Berit Kobro, VG.)

"Staalesen er en av de desidert sterkeste spenningsforfatterne vi har." (Ingvar Ambjørnsen, Arbeiderbladet.)