Uskyldstider (1969) var Gunnar Staalesens debut som forfatter. Før bokutgivelsen i 1969 hadde han hatt tekster på trykk blant annet i Vinduet, Profil og Dagbladet.

I Uskyldstider, som har en prosapoetisk form med utstrakt brukt av linjedeling og andre typografiske virkemidler, møter vi en ung mann på randen av livet og litteraturen. I første del, Slike som Anette, avtjener han verneplikten østpå men lengter – og reiser – stadig tilbake til hjembyen Bergen, der mye av lengselen sirkler rundt kvinneskikkelsen Anette, "akvarellpiken med de grønne øyne", men heller ikke hun er i byen. En punktroman, 23 punkter om Anne, danner overgangen til andre del, Løpetid, en tittel som taler for seg. Nye kvinneskikkelser dukker opp, men Anette hviler ennå over landskapet, til hovedpersonen finner ro, "bakom solen", med Beate … Tredje del, Maria, er fortalt i perspektivet til en gift kvinne som har et kort men hektisk forhold til den samme unge mannen, før et slags supplement, under tittelen For konge, flagg og fedredam, tar opp tråden fra før første del begynner.

Uskyldstider er en sammensatt bok som peker i mange retninger, blant annet denne: "… en dag skal jeg skrive en kriminalroman og den skal hete Gåten Anette og handle om en kvinnes forsvinningsnummer" …

Fra pressen:

"Teknisk er ’Uskyldstider’ litt av et vidunder – fullt av etterklanger av forskjellige former for modernistisk litteratur, men også preget av en viss selvstendig uttrykksevne. (…) Med all sin frodighet i opplevelser og uttrykk, alle sine blomster og alt sitt ugras, all sin romantikk og alle sine store ord, er ’Uskyldstider’ på mange vis en løfterik første-bok." (Eiliv Eide, Bergens Tidende.)

"Det er mye intelligent tøv i boka, og atskillig i den tyder på at denne skribenten kan vi komme til å få gleder av seinere." (Willy Dahl, Arbeiderbladet.)

"Det som interesserer meg mest ved Gunnar Staalesens roman er nettopp valget av synspunkt, at han ikke anlegger det privatiserende psykologiske og heller ikke lar personene bli marionetter i det vedtatt ideologisk riktige dukketeateret." (Knut Ødegård, Aftenposten.)