I begynnelsen var Ordet, står det i en bok de fleste oss har lest iallfall bruddstykker av. Her jeg sitter på mitt kontor på Strandkaien 2, en sen ettermiddag i mars, og nipper til mitt kjøkkenglass sånn omtrent halvveis fylt av Simers Taffel Aquavit, tillater jeg meg å si meg uenig i det.

Min tese er en annen: I begynnelsen var Detektiven.

Det er bare å gå baklengs gjennom historien. Ingenting er lettere enn å foreta en etterforskning her fra skrivebordet. Ikke er det spesielt farlig heller. Her, i et tilbakeskuende perspektiv, ser jeg for meg mine forgjengere, fred være med de aller fleste av dem.

Jeg møtte aldri Dumbo og Maskefjes, men i min omgang med andre representanter for Bergenspolitiet, hørte jeg dem fra tid til annen omtalt med stor respekt. Selv om jeg må innrømme at det finnes en flik av både Dumbo og Maskefjes i meg selv, måtte jeg likevel ta turen over Kjølen for å finne de politietterforskerne jeg føler at jeg har lært mest av. Om det var poliskommissarie og sjef ved riksmordskommissionen Martin Beck selv eller hans nærmeste kolleger, den funderende Lennart Kollberg eller den utagerende Gunvald Larsson, som stod mitt hjerte nærmest, er jeg sant å si ikke helt sikker på. På en måte føler jeg at jeg er i slekt med alle tre, slik de aller fleste politietterforskere som har dukket opp – om ikke i virkeligheten, så i kriminallitteraturen – de siste femti årene, nesten alle står i arv til Martin Beck.

Nå har jeg stort sett prøvd å holde meg på trygg avstand fra politistasjonen i Bergen selv, og jeg må enda lenger enn over Kjølen – jeg må tvers over Atlanterhavet – for å finne dem som har inspirert meg mest i mitt daglige liv som privatetterforsker. 

Philip Marlowes kontor i Cahuenga-bygningen på Hollywood Boulevard i Los Angeles har jeg mange ganger besøkt, i alle fall i tankene, og det er ikke helt tilfeldig, tenker jeg, at mitt eget kontor her på Strandkaien i mangt og meget er som en replika av dette kontoret, slik tallrike privatetterforskere verden over, har tatt inn på tilsvarende kontorer.

På sett og vis er vi i slekt alle sammen. Lew Archer fremstår nok mer anonymt enn Philip Marlowe, ikke desto mindre har jeg ganske sikkert arvet noe av min sosionomnatur fra ham, slik jeg er i slektskap med Nestor Burma når det gjelder lokalkunnskap om byen jeg bor i. Archer har for øvrig arvet etternavnet til – om han da ikke er en fjern slektning av – Miles Archer, kollegaen til den tredje av de store amerikanske forbildene, Sam Spade. Miles blir funnet død i andre kapittel av Malteserfalken, Spade lever videre den dag i dag, ikke minst i skikkelse av Humphrey Bogart.

Frankofil som jeg er, tar jeg gjerne et glass calvados med commissaire Maigret et sted på Venstre Bredd i Paris, på gangavstand fra Quai des Orfèvres 36, ikke minst om vi kan dele våre erfaringer fra møter med mennesker på livets skyggeside, skjebnens stebarn, slike alle av vår slekt gang på gang støter på.

Skulle jeg ta en sveip innom Norge igjen, er jeg vel mer i slekt med Asbjørn Krag enn Knut Gribb, i alle fall yrkesmessig. I likhet med begge to har jeg opptil flere ganger tatt Bergenstoget, men aldri opplevd at det er blitt ranet, slik det i sin tid ble av Jonathan Jerv, et forfatterpseudonym som hadde vært en skikkelig krimhelt verdig.

Den engelske gullalderen står vi alle i gjeld til, med eller uten belgisk aksent, og selv om vi aldri har følt oss helt hjemme i prestegården, men vi må til Baker Street 221 B for å finne den kanskje største av alle våre forbilder, mannen hvis navn man ikke tør nevnte uten i ærbødighet for den betydningen han har fått for vår yrkesgruppe, så internasjonalt anerkjent at det knapt nok finnes en vitsetegning om en detektiv uten at han ligner på ham, the one and only Sherlock Holmes. Riktignok hadde han sine forgjengere, han også: Chevalier C. Auguste Dupin for å nevne den meste prominente, og litt mer i litteraturhistorisk ytterkant, assessor Barth fra Kongsberg. Man må likevel spørre seg: Hva hadde vår yrkesgruppe vært uten Holmes? Hvordan hadde kriminallitteraturen sett ut uten Holmes? Umulig å svare på. Umulig å tenke seg.

Ikke desto mindre kan vi grave oss enda lenger tilbake i historien. Satte ikke salig Vidocq, med personlig erfaring fra begge sider av loven, i sine memoarer rammen for all senere etterforskningsteknikk, uforlignelig i sin systematiske grundighet? Hver gang jeg kaster et blikk på arkivskapet på kontoret mitt, tenker jeg: Se der er arven fra Vidocq. 

Prins Hamlet på Kronborg slott ved Øresund, driver ikke han en regulær etterforskning av drapet på sin far, kongen, når han inviterer skuespillertruppen til å fremføre en antatt versjon av drapet midt foran øynene på den han tror er den skyldige, i håp om å få ham til å avsløre seg, noe han da også gjør? Stiller ikke han seg selv spørsmålet: Å være eller ikke være – detektiv? Eller er det muligens en feiltolkning?

Kong Oidipus, opptrådte ikke han som detektiv da han etterforsket drapet på sin egen far (han også, intet er nytt under solen innenfor kriminallitteraturen) uten å vite at det var han selv som var den skyldige? Hvor langt tilbake i tiden må vi gå, for å finne opphavet?

Kong Oidipus hadde opptil flere guder å konsultere når han skulle løse Sfinksens gåte og heve forbannelsen som lå over Theben. Men vi i vår kultur, i alle fall de som er slik anlagt, har bare én Gud.

Og hvem var det ikke som løste det aller første drapet i vår mytologiske fortid? Hvem avslørte den skyldige i fortellingen om drapet på Abel? Er ikke da sirkelen på slett og vis sluttet?

I begynnelsen var ikke Ordet.

I begynnelsen var Detektiven.