Jeg fikk mistanke til ham med en gang jeg så ham. Det var noe han ville meg. Men den gang ante jeg ikke hva.

Det må ha vært i 1976, og vi satt ved hvert vårt bord på nå forlengst historiske Børs Café. Jeg la merke til at vi spiste akkurat det samme – stedets legendariske biff, god hverdagsmat til en rimelig penge – og drakk den samme friske halvliteren med pils til maten. Hansa, selvsagt. Noe annet ville vært en skam, her med utsikt rett over Vågen mot Bryggen.

Etter at vi hadde avsluttet måltidet og bestilt hver vår halvliter til, la jeg merke til at han prøvde å fange blikket mitt. Da jeg til slutt lot ham gjøre det, hevet han glasset og hilste: ”Det er Veum, er det ikke?”

”Det har aldri vært noe annet,” svarte jeg.

”Noe imot at jeg flytter meg over?”

Han så ikke ut som om han var av typen som ville legge an på meg, så – vel, en prat over et kafébord har sjelden skadet noen. Jeg nikket ham over.

Han rakte frem hånden. ”Jeg vet ikke om du husker meg, men – vi vokste opp i samme gaten, ute på Nordnes. Du var sånn omtrent fem år eldre enn meg.” 

”Jaha. Jo, det er mulig det.” Jeg prøvde å gjenkjenne ham, men fikk det ikke til. Det aulet da også av unger der ute på Nordnes på den tiden. 

”Navnet er Staalesen. Gunnar Staalesen. Du bodde i Fritznersmauet, jeg i Nordnesveien.”

Det hjalp meg ikke stort. ”Så hva driver du med, når du ikke spiser biff og drikker øl?”

”Til daglig jobber jeg på teatret. I tillegg skriver jeg bøker.”

”Javel.”

”Og du?”

”Jeg er privatetterforsker med kontor et par hus innenfor her.”

Jeg kunne se hvordan det gjorde inntrykk. Han tok en stor slurk av ølglasset sitt før han fortsatte: ”En lokal Philip Marlowe?”

”Noe sånt.”

Etter en ny pause bøyde han seg fremover bordet og sa lavt: ”Jeg fikk plutselig en idé.”

Jeg så skeptisk på ham. ”Jaha?”

”Hva om vi to innledet et samarbeid?”

Skepsisen ble ikke mindre av dette. ”Og med det mener du …”

”Jeg kunne bli din dr. Watson! Skrive ned historien om de sakene du løser.”

”Philip Marlowe hadde ingen dr. Watson.”

”Nei, men likevel. Jeg kunne … Jeg skal ikke presse meg frem. Jeg kan skrive bøkene i første person, slik at det liksom er du som forteller dem. Det kunne bli god reklame for deg det, Veum. Om noen år skal du se de reiser en statue av deg her inne på Strandkaien.”

”Det vil jeg se før jeg tror det.”

”Bøkene om deg kan bli solgt til over tyve land. Du kommer til å bli et navn alle forbinder med Bergen. Kort sagt …”

Jeg rystet lattermildt på hodet. ”Og dette skulle du få til, en liten teaterrotte med forfatterambisjoner? Glem det, Staalesen. Vi sees en annen gang, kanskje. Men neppe ved noen nobelprisutdeling.”

”Nei, men en bokhandlerpris, kanskje?”

Ikke desto mindre, fyren klarte å overtale meg. Og han fikk jo rett, på sett og vis. Livet gikk sin skjeve gang, på Strandkaien som de fleste andre steder, og ganske mange av sakene mine ble i årenes løp skrevet ned av min diskrete dr. Watson fra Nordnes. 

Jeg kan nok stille meg litt spørrende til hvordan han har fremstilt livet mitt. Av og til skriver han – bokstavelig talt – I LITT FOR STORE BOKSTAVER. Han har krydret livet mitt med metaforer jeg knapt nok hadde tenkt var mulige, og han har gjort meg til en langt vittigere hund enn jeg er i virkeligheten. Dessuten har han oppjazzet og dramatisert de fleste av sakene mine langt utover det som egentlig skjedde. Men som han pleier å si: ”Det skal jo selge, Varg! Vi må alltid legge på litt.”

Men, men – slik er vel livet, og slik er litteraturen. Helt samkjørte blir de aldri. Vi møtes stadig over et glass eller to, Staalesen og jeg. Men nå er det på Femte i ANDRE og ikke på Børs lenger. Nivået har beveget seg ett hakk opp. 

Og det slutter ikke her. Jeg har ennå noen saker på gang som han har til gode å sette på papiret. Det blir nok noen bøker til, skal dere se.

 

(Julens bokfavoritter, Gyldendals julemagasin, 2012)

 

Et varig vennskap

Forfatterens kommentarer

 

Det er over førti år siden jeg støtte på Varg Veum på Børs Café, og gjennom de årene har det utviklet seg til å bli et varig vennskap. Med jevne mellomrom møtes vi over en akevitt eller to, en øl eller to på Femte i Andre. Han forteller meg om de siste sakene han har etterforsket. Jeg trekker fra noe, legger til ganske mye – og så kommer bøkene ut. Royalty deler vi broderlig, femti/femti. For alle de som opp gjennom årene har stilt meg spørsmålet: «Hva lever han egentlig av, han der Veum-en?», ligger altså svaret der. Han lever av de samme royaltyene som jeg har levd av de siste tredve årene.

Av og til har jeg fått noen ganske beiske tilbakemeldinger fra ham: «Så dramatisk var det da ikke. – Så velvillig var hun ikke, tro du meg. – Hvor lang tid var det at det tok meg å kjøre til Haugesund, sa du?» Det siste var et eksempel på de mange konkrete detaljene som han selv tok veldig alvorlig. De to første var reaksjoner på at jeg selvsagt hadde jazzet opp både handlingen og noen av damene han møtte en god del i forhold til livets realiteter. Men han hadde lært seg å leve med det, og den kritiske mumlingen stilnet alltid av da han fikk de årlige royalty-utbetalingene fra Gyldendal og Bokklubben Nye Bøker.

Ved slike anledninger går vi alltid ut og tar oss en ekstra dose øl og akevitt – ja, det hender til og med at vi spanderer på oss en skikkelig bacalao på Enhjørningen, siden bacalao nå engang er yndlingsretten til oss begge. Og da hever han glasset sitt til meg og smiler skjevt: «Hva skulle jeg egentlig gjort uten deg, Stimen? Jeg hadde måttet legge ned virksomheten for år og dag siden.» (Av en eller annen grunn hadde han lagt sin elsk på oppnavnet mitt fra skoletiden, gitt meg av en sløydlærer som klaget over at jeg aldri stod i ro ved høvelbenken, men stimte rundt i lokalet hele tiden. Så var da sløyd heller ikke noen gang av mine sterkeste skolefag.)

Jeg må si han holder seg godt. Nå går han i sitt femogsyttiende år, men han er rimelig sprek, tar seg fremdeles en løpetur en gang eller to i uken inn og ut av Isdalen, og stikker minst en gang i uken innom treningslokalene på Brann stadion og holder muskulaturen i status quo slik – «i tilfelle jeg skulle støte på en torpedo eller to,» som han begrunner det med. Han har beholdt det meste av håret sitt, selv om et fersk snøfall ligger over det meste av det, blikket er klart og blått og bare noen dager innimellom litt rødsprengt, om han var dykket litt for langt ned i akevittflasken dagen i forveien. Kontoret  sitt har han beholdt, selv om det nå er omgitt av hotellrom og inngangen går gjennom resepsjonen rett inn fra gateplan. Med et glimt i øyet har han flere ganger sagt meg: «Hercule Poirot holdt på til han var rundt et hundre og tyve. James Bond flyr stadig etter jentene. Hvorfor skulle jeg trekke meg tilbake?»

«Hercule Poirot var en oppdiktet person, som aldri ble eldre,» kunne jeg innvende, før jeg la til: «Og James Bond spilles av stadig skiftende skuespillere.»

«Men ikke en eneste av dem snakker østnorsk,» flirte han og pekte triumferende på meg, som om det var min skyld at … Vel, det er for så vidt en annen historie.

«Du har jo passert pensjonsalderen selv du, Stimen. Hvorfor slenger ikke du inn håndkleet?»

«Jeg er bare NAV-stipendiat,» sa jeg. «Og så lenge du holder på, kommer jeg til å gjøre det samme.»

«Så skål da,» avsluttet han. «For et varig vennskap.»

«Skål, Vargen,» sa jeg. «Og – du … Fortell meg litt mer om de plutselige dødsfallene du reagerte så sterkt på, den gangen i 2004 eller når det nå var.»

Langsomt senket han glasset til bordflaten, og jeg kunne se hvordan han ble fjern i blikket. Tok jeg ikke feil, brygget det opp til en ny historie der, bak pannebrasken til min gode venn i mange år, Vargen fra Fritznersmuget, klar for det meste.                                                                       

(Tillegg, forord til Bokklubben Nye Bøkers jubileumsutgave av Bukken til havresekken og Din, til døden, juni 2017.)