Intro

 

Det spørsmålet jeg har fått oftest de siste ti-femten årene er dette: Koffor i helsike lot du en østlending spelle Varg Veum? – eller forskjellige varianter av det samme.

Da har jeg et standardsvar: Det var ikke jeg som bestemte det. Det var det produsentene som gjorde. Så godt som alle mannlige norske skuespillere i den rette alderen prøvespilte til rollen, også de bergensktalende. Men ingen av dem kom til finalen, og av de tre som kom dit, var det ingen tvil i mitt hode om at Trond Espen var den rette.

Men det er heller ingen hemmelighet at min favoritt til rollen var – Wenche Foss. I 1992, da NRK spilte inn tv-serien Dumbo og Maskefjes, basert på min aller første kriminalroman, spilte Wenche Foss en rotekte bergensk kjeftakjerring, og det gjorde hun på klingende bergensk.

Men Wenche Foss kunne dessverre ikke påta seg rollen, så da ble det Trond Espen i stedet.

Ikke nok med at Trond Espen ikke snakker bergensk, men en annen kritikk jeg jevnlig hører mot ham er denne: Men han e då altfor pen te å spelle Varg Veum. – Til det har jeg også et standardsvar: Hvor i Varg Veum-serien står det at Varg Veum er stygg? I mitt hode ser han omtrent like pen og kjekk ut som Trond Espen. Så bortsett fra den vesle talefeilen er han på mange måter den helt perfekte Varg Veum.

For noen år siden skrev jeg en tekst jeg kalte «Varg Veum møter Gunnar Staalesen». Den handler om hvordan det hele begynte. Her kommer en helt ny tekst, som handler om da Varg Veum møtte Trond Espen Seim.

 

Varg Veum møter Trond Espen Seim

 

Jeg hadde gjort det til en vane, de gangene jeg hadde en ledig kveld, og de var det sant å si ganske mange av, å ta en øl og en akevitt i baren som var dukket opp i annen etasje i det huset der jeg har kontoret mitt. Hvis jeg var blakk, og det hendte det faktisk også ganske ofte at jeg var, fikk jeg som oftest en hyggelig avtale med bartenderen med de røde bukseselene. – Vi kaller det et styremøte, Veum, sier han, og skjenker oppi.

Noen ganger kommer Staalesen innom. Han traff jeg første gang på Børs Café en gang på 70-tallet. Vi kom i snakk, og det viste seg at vi var fra samme gaten. Fyren jobbet på teatret, som informasjonssekretær, men da han hørte hva jeg drev på med, ble han fyr og flamme. «Eg fikk plutselig en idé!» strålte han.

Jeg så skeptisk på ham. «Jaha?»

«Hva om vi to innledet et samarbeid?»

Skepsisen ble ikke mindre av dette. «Og med det mener du …»

«Eg kunne bli din dr. Watson! Skrive ned historien om de sakene du løser.»

«Philip Marlowe hadde ingen dr. Watson.»

«Nei, men likevel. Jeg kunne … Jeg skal ikke presse meg frem. Jeg kan skrive bøkene i første person, slik at det liksom er du som forteller dem. Det kunne bli god reklame for deg det, Veum. Om noen år skal du se de reiser en statue av deg her på Strandkaien.»

«Det vil jeg se før jeg tror det.»

Ikke desto mindre, fyren klarte å overtale meg. Og han fikk jo rett, på sett og vis. Livet gikk sin skjeve gang, på Strandkaien som de fleste andre steder, og ganske mange av sakene mine ble i årenes løp skrevet ned av min diskrete dr. Watson fra Nordnes.

Jeg kan nok stille meg litt spørrende til hvordan han har fremstilt livet mitt. Av og til skriver han – bokstavelig talt – I LITT FOR STORE BOKSTAVER. Han har krydret livet mitt med metaforer jeg knapt nok hadde tenkt var mulige, og han har gjort meg til en langt vittigere hund enn jeg er i virkeligheten. Dessuten har han oppjazzet og dramatisert de fleste av sakene mine langt utover det som egentlig skjedde. Men som han pleier å si: «Det skal jo selge, Varg! Vi må alltid legge på litt.»

Men, men – slik er vel livet, og slik er litteraturen. Helt samkjørte blir de aldri. Vi møtes stadig over et glass eller to, Staalesen og jeg. Her i baren. Men denne kvelden dukket han ikke opp. Han satt vel barnevakt eller drev og løp inn og ut av Isdalen, som han hadde for vane.

Jeg var nede i den andre runden med øl og akevitt, da en ganske ung fyr kom slentrende rundt hjørnet til der jeg hadde stambordet mitt, kikket seg rundt, satte blikket i meg og smilte skjevt før han kom i min retning. Jeg plasserte ham kjapt. Passe langhåret. Passe rufsete frisyre. To dagers skjeggstubb. Skuespiller, tenkte jeg. Midt mellom rollene.

Han strakte frem hånden og presenterte seg. «Veum,» sa han. «Varg Veum.»

Jeg ble sittende og se på ham, uten å ta imot hånden. «En gang til?»

Da flirte han enda skjevere. «Bare kødda. Seim. Trond Espen Seim.»

Jeg nikket. «Ja, jeg har sett deg på teatret. Du spilte Romeo, gjorde du ikke?»

Han mørknet ørlite. «Nei, Mercutio. Det er han som har alle de gode replikkene.»

«Så hva kan jeg hjelpe deg med? Er det en annen rolle du trenger hjelp til å finne?»

«Nei, nei. Nå skal jeg spille deg.»

«Hæh! Si det en gang til?»

«Følger du ikke med?»

«Så godt jeg kan.»

«Leser du ikke aviser?»

«Jo, men alt som står der befinner seg i en parallell verden. Det står aldri noe om alle de sakene jeg har løst der, for eksempel.»

«Men nå skal de iallfall lage filmer ut av noen av de bøkene som Staalesen har skrevet.» Han dempet stemmen og så seg rundt. «Ja, det tror iallfall Staalesen. Men i virkeligheten tar vi bare hovedpersonen hans og titlene på bøkene, og så skriver vi noen helt nye historier på egen hånd.»

«Og hva sier Staalesen til det, da?»

«Han har jo ingenting å si i alle fall. Men jeg tipper han griner hele veien til banken.»

Jeg så skeptisk på ham. «Og du skal spille – meg?»

«Yess!» Han la hånden stolt på brystet. «Kjenner du deg ikke igjen, da?»

«Vel …» Da han kom inn, så jeg iallfall at han var en god del høyere enn meg, skuldrene var bredere, og ikke minst – han var mellom tyve og tredve år yngre enn meg.

«Du vet,» sa han. «Dette er film. Hollywood neste! Det nytter ikke med en litt falmet, dukknakket bergenser i rollen. Karisma er ordet!»

«Du har iallfall én bergensk egenskap,» sa jeg. Da han så spørrende på meg, la jeg til: «En total mangel på beskjedenhet.»

«Du, skal du komme deg opp som skuespiller, kommer du ikke langt med sånne egenskaper. Hamlet, Macbeth, Peer Gynt. Bare det beste er godt nok!»

«Og så Mercutio, da,» mumlet jeg.

Siden jeg nettopp hadde fått et honorar, var jeg i det spandable hjørnet denne kvelden. Jeg bød ham på øl og akevitt, og vi ble sittende og preike til langt over midnatt. Han kalte det research. Jeg kalte det fyll. Staalesen dukket ikke opp. Og vi var glade til, begge to. Vi klarte oss helt fint uten ham.

Et års tid senere satt jeg på aller bakerste benk i KP1 på urpremieren til den første filmen der han spilte meg. Bitre blomster het den, og som han hadde advart meg om på forhånd: Det var ikke mye jeg kjente igjen av den opprinnelige saken der. Men han Seim’en var slett ikke verst. Når jeg bare vente meg til talefeilen hans, gikk det ganske bra.

På premierefesten kom jeg aldri. Ingen hadde husket på å invitere meg. Men det er da også den store forskjellen mellom privatetterforskere og skuespillere. De ene soler seg i glansen av alle blitzlampene. De andre rusler hjem, skjenker seg en akevitt eller to, hever glasset mot sitt eget speilbilde og sier til seg selv: «Skål, Trond Espen! Skål!»

Gunnar Staalesen

(Fremført første gang på Åpen Scene, Ole Bull Scene, 26. mars 2017)